Om oss – SE/MIL

Om du ikke finner en ledig plass, ring 64 95 87 38 så vil vi forsøke å hjelpe deg.

Son er en sommeridyll med yrende liv og mange aktivitetstilbud for store og små. Vi kan by på en rekke serveringssteder, forretninger og gallerier. Veien til fine turområder og badestrender er kort.

Son Gjestehavn eies og drives av Vestby kommune. Her tilbys båtturistene en rekke bekvemmeligheter i en trygg og moderne havn. Vi ønsker å fremstå som en attraktiv familiehavn. Gjesteplassene ligger sentralt, fritt for biltrafikk og i gangavstand til alle fasiliteter. I vårt moderne serviceanlegg finner du toaletter, garderober med dusjer og hårfønere, stellerom for bleieskift, vaskemaskiner og tørketrommler, samt den populære “bytt en bok” hylla. På bookingbekreftelsen eller betalingsautomatens kvitteringsdel står kode til døgnåpent serviceanlegg, trådløst internett og septik tømmestasjon.

Vi ser på tilbakemelding fra våre gjester som konstruktive innspill og lover å behandle dem seriøst.

Gjestehavna har normalt kapasitet til ca 75-80 båter ut fra nåværende båtstørrelser. Leietakere med storbåtplass ved brygge NB melder plassen ledig til bruk for gjestehavna når de er på helge/-ferietur og får tilbakebetalt en del av gjestehavneleien. Under arrangementer som Hollænderseilasen settes det inn tiltak for å få plass til flere båter. Mye er mulig med god planlegging, godt samarbeid, fendring og bra vær vind…

Vår sentrale beliggenhet gjør at mange lar båten ligge igjen

Stadig flere lar båten ligge igjen og drar videre på oppdagelsesferd. Hva med hurtigbåten til Oslo, en natt på hotell eller kveldstoget tilbake og buss hjem til båten?

Son er en populær havn for mannskapsbytte. Tyskere lar ofte båten ligge en uke eller tre, reiser hjem for å jobbe eller drar videre på norgesferie med leiebil eller andre i familien som tar bilen «opp» og båten videre. I Son kan du få gjort reparasjoner på båt, motor eller seil, bunkret og gjort innkjøp til kjøleboksen og barskapet. Bare fantasien setter grenser.

Mange har oppdaget hvor enkelt det er å invitere familie og venner til Son og ombord nå som kommunikasjonene har blitt så gode. Vi har lagt ved noen linker for å gjøre din reiseplanlegging enklere.

Litt om Sons historie

Kortversjon

Son, strandsted ved Oslofjorden. Blandt landets best bevarte tettsteder. Tollsted med ladestedsrettigheter fra 1604. Tømmerhavn under hollændertiden på 1500 og 1600 tallet, da Oslofjorden ble kalt Zoon Water. Kystkultursenter ved Glenneparken. Flere fredede bygninger, handelshuset Thornegården fra 1641, tobakkspinneriet Spinderigården fra 1700-tallet, gjenreist etter brann i 1976, samt handels- og rederhusene Woldegården og Stoltenberggården fra 1700-tallet og Huitfeltgården fra 1800-tallet, hvor Chr. M. Falsen skrev utkastet til Norges grunnlov (i følge Sigrid Undset og Nils Kjær). 1900-1920 var Son en kunstnerby; Nils Kjær, Ludvig Karsten, Bernhard Folkestad, Henrik Lund, Rudolph Tygesen, Henrik Sørensen, Pola Gaugin, Oluf Wold-Thorne, Herman Wildenvey og Ronald Fangen. Den sentrale skikkelsen var den eksentriske maleren Karl Dørnberger.

Stedsnavnet

Navnet Son er ikke sikkert forklart i stednavnforskningen. En rådende oppfatning er at det har en elvetilknytning, i likhet med elva Sona i Nord-Trøndelag, som kommer fra Sonvatn. Navnet antas da å komme fra elven Såna som løper gjennom nabosognet Såner, så til Hølen og videre til Son og ut i Sonskilen som Hølenselva. Navnet har vært knyttet til verbet så, brukt om fiskens gyting, og da i betydningen «gyteelv». Det har også vært knyttet til verbet svona, å svinne inn, minke, slik at betydningen blir «elva som minker sterkt i tørketid». Tidligere i historien ble det blant annet også skrevet Soon, Zoen, Zoon og Sogn. Sistnevnte skrivemåte regnes for å være basert på en misoppfatning om at navnet kom fra ordet sogn; den ser ikke ut til å ha blitt brukt lokalt. Son ble offisiell skrivemåte i 1891; før det ser Soon ut til å ha vært mest brukt.

Det er funnet oldtidsminner fra yngre steinalder i Sonsområdet, som tyder på noe bosetning. På et kart fra 1154 finnes det noen mener er den første referansen til stedsnavnet, med formen (Se)suna. Kartet var laget av al-Idrisi for Roger II av Sicilia. Dette er en usikker tolkning, fordi kartet er såpass fordreid i forhold til terrenget at det er vanskelig å plassere stedet. Den første sikre referansen er fra et diplom fra 1342, der Sonakaupang nevnes.

Hollendertiden

Thornegården ble reist i Hollendertiden, og er en av Sons tre fredete bygninger. I hollendertiden, omkring 1550 til 1800/1850, var Son en viktig tømmerhavn. Dels ble det skipet ut tømmer hugget i Sonsområdet, og dels tømmer som ble fløtet ned elven fra Hølen. Hølen var Sons viktigste allierte i tømmereksporten; Son var utskipningshavn for Hølen, og tjente derfor store penger på tømmer- og sagbruksdriften der. Samtidig var sagbrukene i Hølen store konkurrenter til sagene i Son.

På gamle hollandske kart er Oslofjorden kalt for Zoen op den Water, noe som forteller om stedets store betydning i hollendertiden. Markedet nevnes for første gang i et brev fra 1548, da Christianiaborgere klaget over at de tapte penger på konkurransen med Son. Det var lite fast bebyggelse på 1500-tallet, og et stykke ut på 1600-tallet var det fortsatt bare noen titalls innbyggere. Men rundt 1650 hadde folketallet steget til rundt 200.

Stagnasjon og ny storhetstid

I 1604 ble Son ladested under Christiania med egne tollrettigheter. Tollinntektene ble store, og Tønsberg, Fredrikstad og senere også Moss forsøkte å få lagt Son under seg. I 1670-årene hadde Son dobbelt så høye tollinntekter som Moss. Befolkningstallet økte naturlig nok også i takt med velstanden. Flere av bygningene i sentrum er fra storhetstiden som fulgte, blant annet murbygningen Thornegården fra 1641 og tømmerbygningene Stoltenberggården og Spinnerigården. Sistnevnte har sitt navn fra Ove Meyers Tobaksspinderi, som holdt til der fra før 1750.

Veksten i Son stagnerte etter 1720, da Moss ble kjøpstad. I Moss fikk man fløtet tømmer ned fra et langt større område rundt Vannsjø, og kunne derfor tilby noe bedre vilkår.

Etter at Moss tok over en stor del av handelen fra Son stoppet veksten opp, men forholdene var nokså stabile frem til midten av 1800-tallet. Hollendertiden hadde vært på hell siden århundreskiftet, og tømmereventyret var til slutt over. Son klarte seg allikevel rimelig godt, ikke minst på grunn av flere dyktige handelsmenn som flyttet dit.

Den første faste skolen kom i 1806. Den flyttet senere en del rundt, og ble til slutt til Son skole, en av fire skoler som fortsatt finnes i Son.

Med formannskapsloven av 1837 ble Son en bykommune. De første ti årene hadde Son og Hølen felles formannskap, men i 1847 opprettet de separate organer.

21. august 1856 ble det opprettet poståpneri i Son. I 1855 ble telegraflinjen mellom Drammen og grensen til Sverige, via Christiania, åpnet. I 1858 ble det lagt en linje til Hølen, som hadde telegrafstasjon inntil 31. desember 1866, da den ble nedlagt. 3. januar 1867 åpnet en ny telegrafstasjon i Son. Telefonen kom til Son i den 30. juli 1898. Den var da knyttet til Rikstelefonen. Sentralen ble automatisert i 1975, og samme år ble telegrafen nedlagt.

Folketallet steg jevnt, og flere bosatte seg utenfor ladestedets grenser. Ved folketellingen i 1890 ble det registrert 774 mennesker innenfor grensene.

Andre verdenskrig

Tidlig på morgenen 9. april 1940, etter at den tyske flåten som stevnet inn mot Oslo hadde blitt slått tilbake ved Oscarsborg lenger inn i fjorden, ble fergen «Oscarsborg», også kjent som «Borgen» som gikk i trafikk mellom Son og Oslo kapret av krysseren «Lützow». Omkring 300 soldater og offiserer ble satt over på fergen, som ble sendt til Son. Dermed ble torvet i Son det første steder hvor tyske soldater satte sine ben på norsk jord under invasjonen, med unntak av dem som hadde svømt i land fra «Blücher». Totalt ble omkring tusen tyske soldater satt i land i Son i løpet av dagen.

Den 28. april 1940 forsøkte Royal Air Force å bombe drivstofflagrene på Laksa med fosforbomber. De traff ikke målet, men skadet heller ikke bebyggelsen i Son. Sentrum ble evakuert under angrepet.

Drivstofflagrene til Norsk Brændselolje ble svært viktige for de tyske styrkene, som blant annet bunkret ubåter i Son. Den 18. august 1944 sprengte hjemmefronten tankene, etter å ha mottatt ordre fra London i form av koden «kua har grønne strømper». Aksjonen ble ledet av Nils Otternes fra Ski. I tillegg deltok Frank Brenna, Odd Mjønner, Kåre Karterud og Oscar Mamen (alle fra Ski) og tre kjentmenn fra Son. 7000 tonn diesel til ubåter, det siste store tyske hovedlageret på Østlandet, og 400 liter solarolje ble ødelagt, og anlegget brant i ti dager. Tankene smeltet, men fundamentene er synlige i landskapet.

Det var en egen hjemmefrontavdeling i Son. Medlemmene var ikke direkte innblandet i krigshandlinger, muligens med unntak av at noen av dem kan ha vært blant kjentmennene under Laksa-operasjonen. Avdelingen utførte bl.a. oppgaver med observasjon/rapportering og forflytning av våpen/utstyr, og hadde en hytte i Garder-skogen som samlingssted. Milorgs store Østfold-distrikt, med bl.a. avsnitt 112 Moss, omfattet også Son og Vestby i Akershus (under avsnitt 111 Ski) og de andre kommunene i søndre Akershus. Det var noen få medlemmer av Nasjonal Samling i Son, og en noe større gruppe som ble ansett for å være «stripete» (NS-sympatisører).

Våren 1945 ankom en større gruppe russiske krigsfanger som hadde blitt evakuert fra Nord-Norge, og som var i Son til krigens slutt.

Etterkrigstiden

Inntil 1. januar 1964 var Son egen kommune, men i forbindelse med de mange kommunesammenslåinger som fant sted i 1964 og 1966 ble ladestedet slått sammen med Vestby herredskommune. I en folkeavstemning i Son om sammenslåingen, ble det et overveldende flertall for fortsatt selvstendighet, men dette ble ikke tatt til følge av departementet.

I begynnelsen 1970-årene lanserte NVE flere steder rundt Son som alternativer for beliggenheten til et atomkraftverk. Soon og Omegns Vel stod vinteren 1973 bak stiftingen av Aksjon mot atomkraftverk i Oslofjordområdet, som var den første organiserte motstand mot atomkraftverk i Norge.

På begynnelsen av 2000-tallet ble det grunnlagt en ny næringspark på Sletta gård, mellom Son sentrum og jernbanestasjonen. Pr. 2006 finner man en kolonialbutikk, en båtprodusent, sykkelverksted og noen andre små bedrifter der. En betydelig andel av befolkningen pendler til arbeid. En del pendler sørover, til Moss eller andre steder i Østfold, men flertallet av pendlerne har sine arbeidsplasser nordover. Det tar omkring 40 minutter å komme til Oslo med tog, hvilket for mange gjør det attraktivt å bosette seg i Son og arbeide i Oslo. Det har vært en jevn tilflytting siden 1970-tallet. Mange ungdommer velger å flytte fra Son i studietiden, ikke minst fordi det er få muligheter til å finne en bolig som passer med studentøkonomi, og alternativet er å bli hjemme hos foreldrene. Av disse velger en ikke ubetydelig andel å skaffe seg bolig i Son senere, når økonomien tillater det.

Kilder: Wikipedia og NAF veibok

Ikke gått lei ennå? Du finner mer hos Son og omegn vel. Les mer her